Under forrige NEON-konferanse syntes det å være en alminnelig oppfatning om at organisasjonsforskningen blir mer kontekstuelt og fortolkende orientert. Dermed er det også grunn til å si at den nærmer seg historiefaget, både metodisk og tematisk. I et lengre tidsperspektiv er ikke dette noe unikt. For eksempel forfulgte Max Weber en dagsorden som minnet mye om den vi finner blant historikerne i samme periode. En viktig bakgrunn for sesjonen var å undersøke om historikere og organisasjonsforskere med samfunnsvitenskapelig bakgrunn kan snakke samme språk. Et forslag til tema som kunne tenkes å ligge i skjæringspunktet mellom de to var profesjoner og kunnskapsregimer. Samtlige av innledningene på sesjonen var knyttet til dette feltet.

Historikeren Harald Rinde fra BI presenterte problemstillinger om jurister og det moderne gjennombrudd, fra sitt pågående prosjekt om Advokatforeningens historie. Etter 1848 ble stadig flere jurister selvstendig næringsdrivende, mens de tidligere hadde vært statstjenestemenn. Hvilke drivkrefter lå bak denne utviklingen? På hvilken måter skapte juristene nye nisjer innen privat sektor?

Historikeren Vera Schwach fra NIFU STEP presenterte et prosjekt om havforskerne og fiskeriforvaltningen i årene 1860-1990. Havforskerne ble gradvis samlet fra en tverrfaglig gruppe av naturvitere til en sektorprofesjon. Underveis har de fått flere oppgaver, fra å modernisere fiskeriene til også å regulere dem. I hvilken grad har havforskerne fungert som et autonomt kunnskapsregime, under skiftende omgivelser?

Samfunnsviteren og historikeren Knut Boge fra BI presenterte et paper om veiingeniørenes vekst og fall. I Norge ble veibygging senere utviklet som eget fag og underprofesjon enn i land det er naturlig å sammenlikne med. Hva kan forklare dette? Hvorfor fikk veiingeniørene en lite autonom stilling sammenliknet med andre ingeniører? Hva kan forklare at veiingeniørenes gullalder begrenset seg til perioden 1960-66?

Samfunnsviteren Dag Torjesen fra Høgskolen i Agder presenterte et artikkelutkast om ledelse i helsetjenesten og skiftende kunnskapsregimer. Siden 1990-årene har legenes ledelsesmonopol innen helsesektoren blitt utfordret, til fordel for blant andre sykepleierne. Hvilket kunnskapsregimer lå til grunn for legenes sterke autonomi? Hvilke nye kunnskapsregimer kan forklare sykepleiernes frammarsj?

Undertegnede, historiker fra BI, presenterte prosjektskissen ”Profesjoner under press?” Nyere eksempler knyttet til leger, lærere, sosialøkonomer, siviløkonomer og sivilingeniører tyder på at profesjoner er i ferd med å bli en mindre legitim måte å institusjonalisere kunnskap på. Er dette en riktig observasjon? Kan vi eventuelt si at profesjonene er i støpeskjeen på andre måter?

Konklusjonen av sesjonen må bli at historikere og samfunnsvitere ikke har nevneverdige problemer med å gjennomføre en givende debatt. En viss motsetning kan spores i spørsmålet om hvor strengt profesjonsbegrepet bør avgrenses. Historikerne synes å være mest tøyelige. For øvrig kom påfallende mange inn på Karl Evang, helsedirektør i årene 1938-72. Var han representativ for profesjonenes sterke autonomi i etterkrigstiden? Eller var han et særtilfelle, som forleder oss til å overvurdere denne autonomien? Det var stemning for å føre samarbeidet innen gruppen videre ved senere NEON-konferanser.

Yngve Nilsen, på vegne av gruppa.