Forsker 2 Vera Schwach
NIFU STEP
Wergelandsveien 7
0167 Oslo
Vera.schwach@nifustep.no
Tlf. 22 59 51 56
NEON-konferansen 23.–24. november 2006,
delsesjon: Organisasjonsforskning og historie
Kunnskapsregimer for saltvannsfisker. Havforskere og
fiskeriforvaltning 1860–1990
Vitenskaper om og forvaltninger av havets ressurser er et rikt felt for
å analysere koblingspunkter mellom forskning og politikk.
Fiskeriforvaltningens oppgave er å legge rammer for styring og bruk av
fiskeressurser. Forskning bidrar med kunnskap for å klargjøre rammene.
Havforskning[1] på sin side har både vært begrunnet med behovet for
vitenskapelig kunnskap i seg selv, og med at naturvitenskapelige
resultater skulle komme samfunnsområder utenfor forskningen til gode. I
Norge har havundersøkelsene og da spesielt disiplinen fiskeribiologi,[2]
helt fra opprettelsen i 1860 og forsterket fra 1900, vært knyttet til
den statlige forvaltningen av saltvannsfiskeriene. Denne tilknytningen
var for øvrig en nødvendig forutsetning for feltets fremvekst både i
Norge og Europa. I mer enn 100 år har havforskning utøvd innflytelse på
hvordan problemer i fiskeriene og forvaltningen av fiskerisektoren blir
forstått og forsøkt løst. En nærstudie av to ulike kunnskapsregimer i
fiskerisektoren – modernisering og regulering skal underbygge dette
utsagnet.
I perioden 1860 til 1970 hadde staten ved forvaltningen som overordnet
mål å legge til rette for å utnytte ressursene og påvirke den måten
næringsdriften skjedde på, et moderniseringsmotiv var fremtredende.
Modernisering vil si forsøk på industrialisering i fiskerinæringen i
stor, men oftest i mindre skala. Staten inntok en kompensatorisk
funksjon i en næring der særlig fangstleddet hadde lite akkumulert
kapital. Og spesielt fangstleddet, men også i noen grad tilvirkning og
omsetning stod sentralt i moderniseringsstrevet. Opphjelp var målet,
vitenskapelig kunnskap, forsøksfiske og praktisk tilrettelegginger var
blant midlene. Særlig i perioden mellom 1860 og 1945 hadde den
naturvitenskapelige kunnskapselite definisjonsmakt og opptrådte både som
moderniseringens kilde, dens strateger og ikke minst som pådrivere for å
omsette kunnskap og intensjoner til praktiske tiltak. Jeg mener
havforskernes moderniseringsiver også var bundet i en grunnholdning om
deres forpliktelser som samfunnsledende krefter til å utvikle landets
kulturelle og materielle ressurser. Etter andre verdenskrig, med
arbeiderpartiregjeringen og inntreden av andre typer ekspertise,
særskilt økonomer, ble situasjonen mer komplisert, blant annet fordi
andre profesjoner og interessenter ville bestemme moderniseringens
politikk, dens retning og styrke.
Utover på 1960-tallet ble fiskeressursene erkjent truet på
grunn av for høyt uttak – enkelt sagt overfiske. Fra 1970-tallet av har
fiskeriforvaltningen hatt som et overordnet mål å ta vare på og beskytte
naturlig gitte goder. Staten har et reguleringsmotiv. Havforskere bidrar
i dette kunnskapsregimet med forskningsbasert kunnskap for å kontrollere
og begrense uttaket av pressede fiskebestander. Et vesentlig virkemiddel
er fastsettelse av fiskekvoter (ordningen med allowable catches, TAC).
Et fundamentet for nåværende reguleringsordninger er fiskeribiologiens
populasjonsmodeller (herunder Virtual Population Analysis, VPA),
jevnlige feltundersøkelser i aktuelle farvann og fiskefelter. Denne
kunnskapen danner grunnlaget for forskernes årlige anbefalinger om
fangstkvanta til fiskeriforvaltningen og norske politiske myndigheter
som så forhandler om og vedtar kvoter for norske farvann. I dette
kunnskapsregimet utøver havforskere utøver innflytelse og har nok ikke
ubetydelig definisjonsmakt. I innlegget tar jeg opp hvorfor det samtidig
med at erkjennelsen om de begrensede ressursene vokste, kom en økende
bevissthet om havforskningens politiske sider. Hvorfor ble temaet
forskningens autonomi fra forvaltning og politikk sentralt fra
1980-tallet av, på en måte det ikke hadde vært tidligere i
havforskningens over hundreårige historie?
1 Havforskning omfatter fysiske og biologiske sider av havet, som
dybde- og bunnforhold, temperaturer, strømninger, plante- og dyreliv.
Termen havforskning (havundersøgelser) kom i bruk i Skandinavia i siste
del av 1890-tallet. Siden fiskerienes tarv har preget virksomheten både
i Norge og Danmark har fiskeri- og havforskning tidvis vært brukt som
synonymer. V. Schwach, Havet, fisken og vitenskapen. Fra
fiskeriundersøkelser til havforskningsinstitutt 1860–2000 Bergen, 2000:
12–13.
2 Fiskeribiologi er definert som studier av organismer som har
eller kan få interesse for fiske og fangst (og akvakultur/havbruk).
Schwach 2000, 12–13. Se også Norsk oseanografisk komité, Norsk
oseanografi. Status og perspektiver, Oslo 1976: 98–102. Strengt tatt er
det anakronisme å bruke termen fiskeribiologi før 1945, men på den andre
siden utgjorde studier av matfiskenes biologi et særskilt kunnskapsfelt
senest rundt 1890, dog uten egen benevnelse.
|
|
|
